22.02.-02.03.2014

Endelig vinterferie, og vi reiste med fly, via Frankfurt, til Napoli. Der fikk vi leiebil fra Hertz, en Fiat 500 som skulle bli vår følgesvenn på fine fjellturer de følgende dagene. Været var stort sett bra; med dagtemperaturer rundt 20 grader, som krøp ned mot 10-12 grader på kveldstid. De første to dagene hadde vi sol om dagen og lett regn om kvelden og natta. Deretter var det bare sol inntil nest siste dagen. Da var finværet over for denne gang, og vi returnerte til Napoli i tett regnvær.

Vi hadde noen fine dager. Vi kjørte opp til Kristus-statuen i San Biaggio, ovenfor Maratea.

utsikt mot Cristo Redentore i San Biaggio, Maratea.

 

 

 

 

 

 

utsikt utover fra Cristo Redentore, San Biaggio, Maratea.

 

 

 

 

 

 

 

Veien er helt rå, og du føler at du mister bakkekontakten fullstendig når du kjører ut på brupilarene som holder veien oppe, se video:

Vel nede, tilbake i Maratea, tok vi av hovedveien og kjørte opp til Aieta, en sjarmerende landsby (un borgho alto, vecchio e piu bello) ca 10 km innover og oppover i fjella. Inne i landsbyborgen, der vi sto med kartboka og prøvde å orientere oss, kom en lokal innbygger bort til oss (med en guttunge på rundt 2 år) og viste oss hvilke fjell vi så, og skravla i vei. Han mente nordmenn var flinke på ski, at vi tok rent bord (dette var midt under OL i Sotsji, som han tydeligvis hadde fulgt med på). Vi var også innom en vakker gravlund, med alt fra egne familiers gravkapell til katakombegraver. Høytidelig og spesiell atmosfære.

Veien inn til Aieta.

Et par dager senere kjørte vi ned til Diamante og tok av mot Buonvicino, en fjell-landsby 11 km innover fra Diamante. Derfra kjørte vi opp en bratt «kjerrevei» til kirka «Madonna della Neve» helt på toppen! Der oppe var det bare 12 grader og endog noen snøflekker. Videre innover var det bare tunge, dystre fjell å skue, men ellers vakker utsikt alle veier; tilbake til kysten, utover daler og fjell.

Fjellturen gjorde oss sultne, men det er ikke lett å finne noe åpent midt i siestaen, ved 15-tiden, i Italia. Vi kjørte ned til Belvedere, der vi hadde sett en bar; «I Scugnizzi» som har reklamert med lunsjmeny. Vi stakk innom og fikk et aldeles nydelig måltid; Primo piatti besto av spaghetti med blåskjell samt en del annet smågodt, og til secondo fikk vi servert kongereker og marinert blekksprut med en deilig salat, alt tilberedt med kjærlighet fra en genuin calabrisk mama! Kelneren (sønnen) ga oss 110 % oppmerksomhet under hele måltidet, og fikk i hvert fall Inger (som ikke kjørte) til å ta et glass Falanghina. Ingen tvil om at den var fullkommen til menyen og løftet nytelsen til enda større høyder. Avslutningsvis serverte han en duvelig kopp espresso, på huset, for fordøyelsen!

Mette og fornøyde kjørte vi hjemover, tok av mot Cirella for å titte på ruinene og amfiteateret der, før vi fortsatte hjem.

Avreisedagen 2. mars våknet vi opp til snø langt nedetter fjellsidene. På vei opp til Autostradaen nådde vi så vidt snøgrensen, men det gikk greit; Sola smeltet det fort bort. Etter Sala Consilina begynte det derimot å regne, og det var slutten på primavera i Scalea for denne gang 🙂

Verre var det at flyet vårt fikk tekniske problemer, og vi ble såpass forsinket fra Napoli at neste fly fra München var dratt, og vi måtte vente 3-4 timer ekstra før vi kom videre hjem til Norge.