Film fra Aieta

Søndag 10.07. Utflukt til Aieta

Vi smurte med oss noen polloburgere i picnickurven og dro på utflukt til Aieta. Klokka var 14.30, og graderstokken i bilen viste 39 grader!

Vi tok av fra Praia a mare og manøvrerte oss oppover den bratte svingete veien opp til 525 m.o.h. Man skulle ha stoppet i hver en hårnålsving for å nyte den fantastiske utsikten: Ned mot Praia og havet, Monte Christo statuen i Maratea og innover fjella til korset på fjelltoppen ved Lago Negro, innover skogene til  (det vi tror må være) landsbyen Trecchina, og ned til Tortora på andre siden av Aieta.

Fra parkeringsplassen utenfor Aieta vandret vi så inn i smugene gjennom nok en labyrint-landsby.

Vi besøkte to kirker, hvor vi var helt alene, og hilste på en eldre dame eller mann som satt ute på trappa her og der. De virket noe dystre. Det var så trangt og svingete at vi ikke så dem før vi omtrent gikk på dem. Ellers var det ganske mange unger der; noen lekte og plasket i vannstampen på piazzaen og noen møtte vi i smugene, og alle hilste pent og var livlige som unger flest.

Vi fant fram til ristorante Le due Lanterne, hvor vi kunne ringe på en klokke for å få service, noe vi ikke gjorde, men ristoranten så innbydende ut. Vi kom ut på nedre piazza og gikk tilbake det nedre smuget gjennom byen, og møtte faktisk et par biler, riktignok små Fiat Panda, men det var ikke mye plass igjen på sidene. Dessuten sto det innkjøring forbudt skilter, men hvem angår vel det.

Vi satte oss ned i skyggen på en bar ved inngangen til gamlebyen og tok en kaffe, mens svetten pipla under våre to klesplagg.

Klokka 16.25 kom et opptog med barn som gikk fredsmarsj nedover gata. Deretter satte vi oss på en benk under et skyggefullt tre, der vi hadde parkert bilen, og spiste medbrakt kyllingburger.

Da var klokka blitt 16.50, og vi fant ut at vi skulle gå tilbake og besøke fyrstepalasset, som åpnet klokka 17. Der fikk vi en enestående omvisning, sammen med to familier fra Lauria, av en guide som snakket i vei om palasset, områdets historie og herskere gjennom tidene, alt på italiensk, men vi fikk med oss det vesentligste (se bildene). Deretter sa vi nok en gang «Buona sera» til alle vi møtte, inkludert byens politimann som var allestedsnærværende og så ut til å ordne opp i det meste, og kjørte nedover mot kysten igjen, gode og svette på opplevelser fra denne middelalderlandsbyen. Kort oppsummert virket landsbyen noe lukket og dyster ved ankomst, men etter å ha vandret rundt (og rundt) i noen timer, så det ut til at vi ble akseptert, og da endret hele miljøet seg til et eneste «Buona sera» med nikk, over alt. Kanskje fordi vi viste interesse for det som de hadde å tilby.

Ferden gikk nedover mot kysten og direkte til lido Abatemarco, hvor vi endelig fikk avkjølt oss med bad i solnedgangen. Vi kom hjem i mørket og grillet koteletter med pasta og spinat. Varmt å tilberede, men du verden så godt det smakte.