Bilturen fra Drammen til Scalea; en ferie i ferien.

Solnedgang over Golfo di Policastro, sett fra ristorante Saraceno i Praia Mare.

Kjennetegnet ved denne sommeren var således; lite vann og mye brann!

Torsdag 22.06. – Søndag 25.06.

Torsdag kjørte vi til Larvik og tok Superspeed-båten kl.17.30 over til Hirtshals, hvor vi ankom kl.21.15.

Så bar det videre gjennom Danmark. Ved grensa over til Tyskland var det masse blålys og politikontroll i motsatt retning, i år som i fjor. Vi ankom Marche rett nord for Hamburg utpå morgensiden, og der sov vi et par timer i bilen. Spiste litt medbragt mat før vi durte videre sørover gjennom Tyskland. Sør for Fulda tok vi av fra Autobahn mot Bad Kissingen og kjørte et par km til Oberthulba, hvor vi tok inn på Gasthaus Kassler.

Nå var det blitt fredag, klokka var 14.30, og vi var mektig slitne og trøtte. Vi fikk et nydelig rom med balkong i tyrolerstil, og måtte bare slappe av og nyte balkongen en stund før vi fikk en halvtime på senga.

Det gjorde underverker, og vi stelte oss og gikk ned for å spise middag. God sommertemperatur, så vi satte oss ute. Vi bestilte og fikk servert nydelig hjemmelaget kalvesnitzel i soppsaus, med salat og pommes frites til. Ved siden av fikk vi en god lokal hvitvin fra det frankiske vindistrikt. Et så godt måltid krevde en god avslutning, så vi bestilte dessert og fikk iskrem i en nydelig varm boysenbærsaus med kaffe til.

Etter å ha latt maten sige litt og vinen var drukket, gikk vi en rundtur i nærområdet. Gasthauset lå veldig landlig og fint til. Deretter var det bare å ta den gode senga fatt.

Gasthof Kessler

Auf wiedersehen! Rommet vårt i 4.etasje, bak bilen.

Sto opp tidlig lørdag morgen og gikk til en stor og god frokost. Gasthaus Kessler i Rhönland er virkelig å anbefale. Vi kommer garantert tilbake, og stedet er allerede plottet inn i reiseruta for kommende år. Etter en kopp kaffe kom vi oss videre kl.08.05.

Vi passerte resten av Sør-Tyskland, med do-rast i Kempten ved 11-tiden, før oppstigningen over Alpene. Der fant vi denne artige saken:

Glade kuer i Tirol 🙂

Sannelig god service i Allgäu!

Vi kjørte over Fernpass gjennom Østerrike og kom inn i Italia over Brennerpasset. Ved ankomst Italia var det 35°C, som raskt økte til 39°C. Det ble svært korte pauser, det var best temperatur inne i bilen med ACen på fullt.

Kjørte strake veien de ca 300 km nedover Autostradaen til Modena, videre til Bologna, hvor vi straks etter tok av til noen småveier som førte oss til B&B Sterlina i Grizzana, oppe i åsen mellom Bologna og Firenze.

Ankom stedet kl.19.30 og gikk inn i «baren». Ble ganske oversett helt fra starten av, men til slutt kom vertinnen. Vi fikk nøkler og ble lovet middag. Rommet var stort og godt, men servicen var elendig. Vi gikk ned i ristoranten og satte oss ved et bord ute, ettersom ingen viste oss noe interesse, men det var en god del middagsgjester der.

Ivar gikk inn og fikk med seg to glass hvitvin fra baren. Vi prøvde å få kontakt, og etter hvert kom en kelner og spurte om vi hadde bestilt bord. Vi sa at vi hadde rom der, og så forsvant hun bare. Etter enda lengre tid fikk vi kontakt med en annen kelner som med en gang buste ut med at vi ikke kunne sitte der, for bordet var reservert. Vi fikk beskjed om at vi måtte sitte inne. Da steila vi momentant; aldri i verden om vi ville sitte inne i den varmen, og med det bråket som var innendørs.

Endelig kom sjefsvertinnen på banen igjen og dekket på et nytt bord som allerede sto ute. Verre var det ikke. Da kelneren omsider kom tilbake, unnskyldte han seg med at det var mye å gjøre i kveld, og tok imot bestilling. Så fikk vi servert et middels godt måltid. Vi gikk til sengs, og morgenen etter fikk vi en ny overraskelse….

Vi gikk tidlig til frokost søndag morgen for å komme oss videre før det ble for varmt, men den gang ei.

Alle dører var låst, så vi måtte gå bakveien / nødutgangen rundt huset. Helt folketomt! Etter hvert fikk vi med oss et oppslag om at frokosten ble servert etter kl.08.30 (en eller annen gang). Vi satte oss ute og ventet. Det kom til flere italienske gjester, som så like forundret ut som oss. Endelig kom vertinnen og begynte å lage i stand, nokså mutt og lite snakkesalig.

Søtsakene hennes kom på bordet kl.08.50, i det kokken ankom stedet på moped.

Kl.09.30 serverte kokken brioche med ost og skinke. Frokosten var veldig god, men maten ble jo servert i totalt motsatt rekkefølge av det som er normalt; det søte bør jo komme etter det grove (ja, ja, vi er i Italia nå, men likevel……).

Et merkelig overnattingsted. Skjønner ikke hvorfor de annonserer på booking.com når de likevel kun er opptatt av de lokale middagsgjestene.

Nærmere klokka elleve kom vi endelig videre, og da gikk det strake veien sørover til Scalea. Stoppet ved il Fornaio og fikk med oss en pizza Margherita grande hjem til Parco Roma, hvor vi ankom rundt kl.19.30. Spiste pizza og fikk innlosjert oss. Her var heldigvis alt på stell; Tutt`a posto!

Scalea fra mandag 26.06. til torsdag 29.06.

Godt å kunne slappe av og ordne oss for sommeren. Rina og Salvatore var allerede ankommet. Vi var nede på lido Abatemarco og bada to ettermiddager. Vi fant ut at vi trengte mer skapplass og var litt rundt og orienterte oss. Vi bestemte oss for et vitrineskap hos BAMA i Santa Maria del Cedro, som vi handla på onsdag, og som skulle bli transportert til oss av Aldi neste onsdag.

Helgetur til nordsiden av Sicilia fredag 30.06. til mandag 03.07.

Fredag 30.06.

Fredag morgen sto vi tidlig opp og satte kursen sørover på SS18. Tok inn på Autostradaen ved Pizzo. Kaffepause ved autogrill Rosarno oveste. Der kjøpte vi også 3 dagers gjeldende tur-retur billett til ferja over Messina-stredet, noe vi sparte mye på. Ferjeturen tar bare snaue 20 minutter, men er ganske dyr.

Vi kom oss greit ned til Villa St. Giovanni og kom raskt om bord på ferja.

Ferja over til Messina, Sicilia.

Vel i land på Sicilia, i 42°C, merket vi oss heldigvis Conad-skiltet rett forut, ettersom det er flere ferjehavner rundt Messina. Vi tok Autostradaen nordøstover mot Palermo. Ved Milazzo ville GPSen ha oss av motorveien, og deretter gikk den helt i krøll.

Etter å ha kjørt gjennom mange «gårdstun» og kronglete enveiskjørte småbygater, kom vi endelig ned til sjøen og fant B&B RO.MA hvor vi skulle innlosjere oss. Byen heter Barcelona Pozzo di Gotto og består av en relativt stor by og en lang kyststripe nedenfor med småsentrum (fant vi ut etter hvert). Pensjonatet lå like ved sjøen utenfor tettstedet Caldera.

Det sto allerede et italiensk par utenfor døra til B&B RO.MA. De fortalte oss at de hadde ringt etter verten, som var underveis. Etter kort tid dukket han opp, og vi fikk tildelt et helt greit rom med en liten balkong med utsikt til sjøen, med fin strand rett over gata, og vi hadde også god utsikt til de eoliske øyer. Stedet lå fint til innerst i bukta, med utsikt til Capo Milazzo, Capo Tindari og Capo Calavà.

Utsikt fra rommet vårt, til høyre mot Milazzo i øst.

Rett fram, mot Stromboli og de eoliske øyer

….. og til venstre, utsikt mot Tindari og capo Calavà i vest.

Klokka var midt på dagen, ca 40°C hett og med varm fønvind. Vi rusla bortover gata for å finne sentrum, men det ble for langt å gå i heten, så vi returnerte for å ta den fine stranda i bruk. På kort tid hadde sjøen blitt mer opprørt. Ivar bada litt, men Inger syntes bølgene var for høye, så det ble med vassing og solbading.

Vi gikk hjem, dusja og tok en siesta. Da vi sto opp igjen, var det ikke noe vann!!!

Vi gikk ut i korridoren, og der var det en arbeider som lovet vannet tilbake om 10 minutter. Jo da, etter litt tid kom vannet tilbake i en tynn stråle, men om kvelden var det tomt igjen.

Vi gikk over gata til strandbaren og bestilte med oss pizza, som vi spiste ute på balkongen, mens vi bivånet trafikken utenfor. Aldri sett maken til kjøring! Det virket som om kystveien var en fri fartssone hvor fotgjengere gikk på eget ansvar med livet som innsats, uansett fotgjengerfelt eller ei, noe vi selv fikk erfare kvelden etter.

Heldigvis hadde vi lagt to Aass boksøl til vannkjøling i bidéen, så vi fikk i alle fall vaska hendene før vi tok senga fatt. Vi sov ganske godt, til tross for en del trafikkstøy rett utenfor.

Lørdag 01.07. Utflukt til capo Tindari.

Neste morgen var det fremdeles ikke vann, så det var ingen vits i å bade i sjøen uten å få vaska av seg saltvannet. Vi gikk til frokost, og den unge jenta, som serverte en god og rikholdig frokost, beklaget at vannet var borte.

Vi dro på utflukt vestover. Først kjørte vi gjennom selve byen, der trafikken sneglet seg fram, men med mye å se på. Barcelona så ut som de hadde mye å by på med hensyn til shopping-muligheter.

Videre stoppet vi i Falcone og kom i prat med noen eldre menn i parken. De fortalte at det var massevis av boliger for salg her, og at de ble solgt for langt lavere pris enn det som ble forlangt. Et koselig sted:

Falcone, innerst i Tindaribukta.

Vi fortsatte opp til Tindari og kjørte ut mot Capo. Der ble vi busset opp til Centro Storico. Et nydelig sted med god utsikt utover sjøen og med en karakteristisk laghetto (landtunge utover sjøen som ble brukt som badestrand) rett nedunder fjellet.

Plankart over Tindari med Laghetti (innsjøer) og landtunge. Fin badestrand, men pass deg for tidevannet….

Benvenuti a Tindari

Benvenuti a Laghetti di Marinello

Den sorte madonna med barnet (relieff fra kirkeveggen centro storico).

Kirken er viet den sorte madonna. Soleis seier soga at en gang mellom det 8. og 9. århundre fraktet et handelsskip med seg en statue av en sort madonna på tilbaketur fra Konstantinopel, for å redde den fra å bli ødelagt av muhammedanerne / muselmennene. Statuen var av bysantisk opprinnelse.

Utenfor Tindari brøt det opp til uvær og storm, og skipet søkte ly inne i bukta. Da uværet la seg, ville ikke skipet flytte på seg. Mannskapet losset av last, men skipet lå urørlig. Til slutt losset de også madonnaen over bord, og da satte skipet fart utover sjøen. Ergo; Madonnaen hadde kommet hjem! Raskt vokste det fram en menighet til beskyttelse av den sorte madonna her i Tindari.

Nå står statuen bak alteret inne i kirka, med inskripsjonen: «nigro sum sed formosa» som betyr noe sånt som: jeg er svart, men vakker.

Kirka sett fra fjellsiden (fra veien).

Kirka sett forfra (madonna med barnet oppe på tårn-veggen)

Kirka sett fra sjøsiden.

I tillegg hadde stedet et gresk teater bygget av tyrrannen Dionysos. Tyndaris lå under hans beskyttelse ettersom området lå strategisk til for alle slags sjøfarende omstreifere.

I dag er stedet både behagelig stille og avslappende, og med en bebodd del hvor selgerne fallbyr deg med smaksprøver og salg av allslags sicilianske prodotti tipici tradizionale.

Etter å ha smakt på noen aldeles herlige små søtsaker, ble også vi fristet og kjøpte med oss (altfor mange) små fargerike søtbomber, sammen med spekekjøtt av okse og en lokal hvitvin. Lenger nede i den smale gata fant vi suveniren vår derfra; en malt takstein med motiv fra stedet, malt av selgerens husbond og samme mann som hadde laget disse kunstverkene:

Veggkunst langs ferdselsåren.

Mosaikk av Trinacria, selve symbolet på Sicilia!

Vel hjemme var vannet kommet tilbake. Ute på balkongen fikk vi med oss den spektakulære solnedgangen over de eoliske øyene:

Lipari i solnedgang.

Lipari og Stromboli i solnedgang.

Spøkelsesskip i solnedgang, eller fata morgana…

… før vi dusjet og skiftet klær, klare for å prøve ut strandrestauranten på motsatt side av gata.

Så var det tid for ekstremsport:

Da vi skulle gå over fotgjengerfeltet, kom det en bil langt bortefra i rasende fart, tutet, nærmet seg raskt med tut og bært, og… ja…., den kvinnelige sjåføren hyttet med neven og hadde gladelig kjørt ned Inger om hun ikke hadde rukket å komme seg over det oppmerkede fotgjengerfeltet.

Og fartsgrensen på stedet; den var 40 km/h!

Det er en stor, fin gang- og sykkelvei langsmed gata, det er når du må krysse gata at blodtrykket øker. Det gjør ikke saken bedre at det er butikker på begge sider av gata. Hvor er politiet hen her?

På restauranten spiste vi sjømat. Det var store porsjoner, men med så ferske tilgjengelige råvarer var vi ikke imponert over resultatet, verken smaksmessig eller estetisk. I tillegg ble det relativt dyrt, tatt i betraktning fasilitetene. Da vi skulle betale, nektet han å ta imot annet enn kontant betaling, selv om det ved inngangen sto at de tok kort. Lett å tenke seg at her gikk alt rett i eierens lommebok! Beklager, men det blir nok lite lønnsomt på lang sikt i en tid med google-anmeldelser.

Litt småberusede av vin og mat tok vi fatt på den farlige gata igjen, og denne gang var det Ivar som var nær ved å bli påkjørt.

Han gikk over veien, hørte ingenting før det svusja rett bak ham; og Inger sto måpende og bivånet det hele. Hun var sikker på at han ble truffet!

Stedet føles litt som å være på et spansk turiststed som hater turister, men som elsker pengene det innbringer. Kanskje ikke helt ulikt navnesøstera…..

Søndag 02.07. Utflukt til capo Milazzo.

Jenta serverte oss frokost som vi spiste sammen med et ungt ektepar fra Nord Italia. Verten sjøl kom også innom, og de drev og ordnet noe på naborommet. Nå har vi vann, men det blåser og er overskya, så vi tar en ny utflukt.

Vi dro østover til Milazzo; det var bare å følge kystveien inn, så nå forstår vi: Kystveien er rett og slett en snarvei, som også ser ut til å bli betraktet som fri fartsetappe mellom de to byene Milazzo og Barcellona Pozzo di Gotto. Mye enklere enn å kjøre hovedveien med masse trafikk-kryss og kø, må vite! Merkelig at det ikke er mer politi etter veien….

Vel framme i Milazzo rota vi litt for å finne fram, men fant så Panorama-veien ut til Capo Milazzo. Veien slynget seg langs kysten med flott utsikt mot fastlands-Italia før vi entret toppen. Vi gikk ut bergsiden til vi nådde sjøen. Det blåste godt i varmen, og vi fikk god utsikt til alle kanter; de eoliske øyer rett forut, Tindaribukten vestover, Messina og fastlandet østover, og innover mot Barcellona og fjella bakenfor. På sjøen duva det småbåter, mens ferjebåter tok turister og fastboende ut til de eoliske øyene utenfor. Et vakkert syn!

Capo Milazzo, det nordligste punktet

Tilbake kjørte vi hovedveien, som gikk oppe på platået med bratt nedstigning til byen. Der lå den fine borgen vi gjerne skulle ha besøkt, men det får bli en annen gang. Vi kom oss gjennom den tett trafikkerte byen og ut på «fartsetappen» igjen, med stø kurs hjemover. Kjørte inn til sentrum av «vår» småby og fikk en deilig pannini, gelato og kaffe servert på en bar med uteservering. Vi forsto også at det kun er strekningen fra der vi bor og inn til Milazzo som er fartsetappe, for her var det de samme kronglete enveiskjørte smågatene som vi finner lenger opp i hovedsentrum av byen Barcelona.

Da vi kom tilbake til rommet vårt, skjønte vi lite…. Alt var i orden, men do-børsten sto godt planta nede i toalettskåla??!

Etter en liten siesta tok vi beina fatt for å utforske nærområdet. Vi spaserte gjennom første sentrum og kom til en ny småby. Der var det markedsbasar, så vi rota litt rundt der. Vi begynte å bli sultne, men fant ingen spisesteder som falt i smak.

Dermed søkte vi på Google (Google, du er god å ha, både som veiviser og anmelder) og fant en ristorante i nærområdet, le tre Caravelle. Et fint, trivelig og elegant sted, og vi fikk tildelt bord ute i bakhagen.

Himmelen begynte å mørkne, og plutselig kom det et voldsomt regnskyll. Egentlig en sjelden opplevelse å få regn på Sicilia!

Vi fikk flyttet oss innunder tak og inntok et suverent godt måltid. Absolutt å anbefale! Også servicen var upåklagelig.

Deretter ble det en lang rusletur hjem.

Mandag 03.07. Hjemreise.

Sto opp og gikk til frokost. I dag var det verten sjøl som serverte oss. Så kom det for dagen at jenta som hadde vært der i følge han var helt ubrukelig; sto bare og snakket i den hel… mobiltelefonen, så han hadde gitt henne sparken. Det var nok forklaringen på do-børsten i do ;-))

Vi pakket oss ut av huset og satte kursen tilbake mot Messina og ferja over til fastlandet. Vi rota en del nede ved den gedigne og langstrakte havna. Det var så mange kaier med båter over til fastlandet, men vi hadde jo billett til en spesiell ferje.

Endelig så vi Conad-skiltet som vi husket fra ankomsten og forsto at vi var på vei til riktig kai.

Over til Villa San Giovanni og fastlandet kom vi. Et flott hotell nede ved sjøen var omgjort til asylmottak, det hang afrikanere ut av vinduene og overalt utenfor. Mon tro om de blir sendt tilbake dit de kom fra? Ellers gikk det nokså greit å manøvrere seg til Autostradaen, som vi fulgte nordover til avkjørselen mot Spezzano Terme. Der tok vi av og kjørte over San Sosti til Belvedere. Da vi kom hjem, var våre norske naboer kommet. Denne sommeren er det dattera med mann, barn og barnevakt som skal være her i 17 dager. Våre naboer under, som ikke har gjort opp for seg fra i fjor, var ikke ankommet.

Tirsdag 04.07.

Vi kjørte ned på stranda i Scalea. Deilig å få et bad igjen!

Onsdag 05.07.

I dag kom vitrineskapet vårt, som lovet, transportert hit av Aldi. De ordnet alt, så det var bare for oss å ta det i bruk.

… Så mista vi strømmen. Heldigvis hadde vi ikke mye mat i fryser og kjøleskap. Vi kontaktet Antonio som tok en tur opp og så på strømmåleren. Det viste seg at den var ødelagt, oppspist av maur! Han kontaktet ENEL som skulle sende en reparatør neste morgen.

Ingenting skjedde på torsdagen. Vi var hjemme og venta hele dagen.

Fredag formiddag kom Antonio innom for å høre hvordan ting gikk, og purra så på reparatøren, som endelig kom rundt kl.19 fredag kveld. Mens han var der, kom Antonio innom igjen og sto for praten på italiensk. Da har vi fått ny strømmåler og har lært at vi bør spraye med insektmiddel inne i skapet til strømmåleren. Vi sender en stor takk til Antonio!

Søndag 09.07.

På ettermiddagen bestemte vi oss for å ta en tur til Buon vicino og besøke våre venner på fjellgården. Vi kjørte forbi avkjørselen deres og havna oppe i sentrum. Der var det liv og røre, og vi ble omdirigert ut av byen igjen. På tilbakeveien fant vi avkjørselen og fortsatte oppover veien vi trodde førte til eiendommen. Det stemte. Da vi kom til gårdsveien deres, sto bilen deres i utkjørselen klar for å kjøre derfra. Det var nok bikkjene som gjenkjente oss først.

Da overraskelsen hadde lagt seg, fortalte de at de var på vei til Buon vicino til sagre di tartufo, med andre ord iskrem-fest. Først kjørte vi opp igjen til huset, for vi hadde tatt med oss laks og Aass-fatøl. Deretter kjørte vi i lag opp igjen til sentrum. Der var det kaotisk, ettersom gata var stengt for biltrafikk, men vi fant parkering og ga oss i vei inn i byen. Så fikk vi endelig oppleve en italiensk «sagre» eller «festa», og det sammen med lokalkjente. Vi spiste iskrem, så på markens- (bazar) gjenstander og hørte på musikk fra en lokal folkemusikk-gruppe. Magdalena og Taka kjente jo alle, så det ble en prat for annethvert skritt.

Festa di tartufo.

med live-musikk fra paviljongen

Etterpå insisterte de på at vi skulle bli med opp til eiendommen igjen. Vi satt ute, og akkurat som sist, så var det fullmåne. De klaget på at de ikke hadde noe å servere oss, men bønder har alltid noe på lur 🙂 Uansett var det like hyggelig som sist, og vi blir sannsynligvis husket som «gjestene som aldri vil gå». Tiden går uten at man merker det der oppe, og da vi dro, var vi visst trøtte og utmattet alle sammen, inkludert Sebastian og Lussio. Klokka var blitt over midnatt igjen!

Lørdag 10.07.-lørdag 15.07.

De neste dagene tilbragte vi stort sett hjemme og på stranda. Hett og varmt, og når det var vind, så blåste det varmt. Vi orket ikke så mye.

Strand i Scalea

Scalea, fra utkikkspunktet i Petrosa

Scalea, med utsikt ned til øya Cirella

Scalea, la Torre

Scalea, centro storico

Scalea, rødt flagg i dag

Det var stadig branner rundt oss på alle kanter, og de gule canadierne (les brann-fly) var stadig på farten. Den norske småbarnsfamilien ved siden av oss pakket sågar bagasjen og gjorde seg klare til evakuering, en kveld brannen var farlig nær. I tillegg blåste det, så vinden førte flammene med seg langt avgårde.

Sola innhylla i røyk fra en av brannene

spor etter brann helt oppe i Parco Roma

Det var varmt og tørt, så det begynte å tære på vannet også.

Søndag 16.07. Utflukt til Sapri.

Etter å ha vært totalt vassløse i to døgn bortsett fra et par timer på kvelden, våkna Inger opp kl.06 og så at det var vann, til og med vanntrykk, i springen. Da var det bare å benytte anledningen, stå opp og ta oppvasken, nyttiggjøre seg toalett og vask og til og med få vasket litt. Etter kl.10 ble trykket mindre, og vi skyndte oss å få pusset tennene. Da var det igjen tomt for vann, så noen dusj fikk vi ikke. Likevel, det kom faktisk i annen rekke. Vi pusta letta ut for det vi rakk.

Været var også i endring. Etter sammenhengende sol og varme i 30 ++ siden vi kom hit, våkna vi opp til den kjente ulende vinden mellom fjella som vi kjenner fra julestormene, bare i en mye mindre versjon. Nå var det god frisk vind ispedd noen middels kraftige vindrosser. Himmelen var ganske blåsvart, men det var svært lite regn som kom ned. Altså, alt lå til rette for å få desinfisert både oppvask og toalett!

Rundt kl.11.30 dro vi ut på tur. Vi kjørte den vakre kystveien SS18 over Maratea til Sapri. I Sapri var hovedgata stengt for trafikk pga marked og skytsengel-feiring, så Ivar måtte manøvrere seg inn i smale enveiskjørte bakgater, hvor de likevel kom kjørende i motsatt retning. Det ble opphopning og millimeters avstander til bilene, inn med speil og diverse. Trafikkskilt i Italia er jo bare «veiledende». Vi kom videre uten skrammer på bilen, takket være en dyktig sjåfør.

Vi besøkte shoppingsenteret le Ginestre for å se hvordan det var der, og kom ut igjen med to par nye sko, les sandaler, hver. I tillegg fikk vi mange smaksprøver fra en Sicilia-bod, og kjøpte med oss diverse oliven-pakker og ei flaske rødvin. Deretter returnerte vi hjemover. Blant mange skogbranner oppetter åssidene, hadde det også begynt å brenne oppover mot masta ovenfor Parco Roma, der gården til hyrden med geitene bor. Og da vi kom hjem var det fremdeles tomt for vann.

Vi tok siesta, og deretter spiste vi iskrem og tok en kaffekopp. Fremdeles intet vann i springen.

Søndag 30.07. Dagsutflukt til Mormanno og Morano Calabro.

Hett og godt i dag også. Vi fant ut at vi skulle reise ut på tur, og dermed også nyte fresco temperatur inne i bilen. Vi kom oss avgårde kl.12.10 og kjørte over fjellet via Papasidero. Da så vi også hvor brannene hadde herjet. Hele fjellsider var nedbrent, og lille Papasidero lå ganske faretruende til nede i dalen med herjingene på alle sider rundt seg. Canadierne med sine nitidige flyvninger innover har, nok en gang, vært helter og skjermet den lille landsbyen fra faren som truet.

De fleste saker har flere sider, så også med brannherjingene. Nye urter som har ligget latent under marka, vokser gjerne fram etterpå, og flere steder så vi allerede grønt midt i den svarte asken. Det rensker også opp i insekter og utøy. I tillegg var det en ny opplevelse å sno seg oppover fjellsidene. I og med at det var blitt så nakent og bart, fikk vi enormt god utsikt til alle kanter, både nært og fjernt.

Vel nede fra Montagna fulgte vi gamleveien SP3 videre til Mormanno og kjørte opp til centro storico. Det meste var lukket, men vi fant en åpen bar hvor vi fikk en cornetto og kaffe som smakte enkelt og godt.

Bilder fra Mormanno:

Benvenuti a Mormanno

mørkt smug

….. så går det oppover…

… og oppover. Her var det bratt

Vi rusla oppover i smugene til vi nådde toppen, med storslagent og vidt utsyn over fjell og daler mot Lauria. Vi traff noen mennesker innimellom smugene som hilste vennligsinnet. Det virker ikke som om byen har spesielle forgubbingstendenser, det var en jevn blanding av ung og gammel. En fjell-landsby som er vel verdt å oppleve.

Denne veien kom vi, og bak disse fjella ligger Scalea.

Utsikt nordover mot Lauria

Men utvalget av kirker indikerer at det er mange religiøse som trenger sin syndsforlatelse her. Vi besøkte ei av kirkene, midt på piazzaen, nede i byen.

Bygate i sentrum av Mormanno

Kirka vi besøkte.

Inne i kirka, mot alteret.

Inne i kirka, mot utgangen.

Morano Calabro:

Vi kjørte SP3 videre sørover mot Morano Calabro og tok av mot centro storico.

Morano Calabro, centro storico.

Typisk gågate i centro storico.

Også denne landsbyen hadde et rikt utvalg av kirker. Vi besøkte hovedkirka oppe i gamlebyen. Den var usedvanlig godt vedlikeholdt med mange spektakulære innretninger og kunstskatter. I tillegg hadde de gjort noe som flere burde tatt lærdom av; alt var merket med en trebrikke hvor informasjon om opphav og tidsepoke var lagt inn. Dermed ble det en usedvanlig fin kulturopplevelse å vandre der inne, så donerte vi da også litt ekstra i potten.

Hovedkirka i centro storico.

Litt av en prekestol!

Padre Pio

Utsikt mot kirka fra Castello Normanno Svevo.

Morano Calabro ligger inne i Pollino nasjonalpark.

Vi satte oss ned på en benk utenfor kirka og ble hilst på av flere forbipasserende innfødte, deriblant en som oppfordret oss til å besøke Castello Normanno-Svevo. Dermed gikk vi opp dit.

Castello Normanno Svevo

Først var vi inne i Sala Mostre, hvor en lokal fotograf hadde utstilling med diverse kunstneriske bilder fra Morano Calabro og andre steder i Calabria, blant annet fra Cirella og Diamante. Mange fine bilder. Vi erfarte også at i 1995 og i 2003 var det snø der.

Sala Mostre, utstillingssalen, med fotografi-utstilling.

Snø i centro storico i 1995.

Isola di Cirella var også fotografert.

Deretter utforsket vi borgen. Ikke så mye å se ettersom det kun var ruiner som de hadde vedlikeholdt, men artig å vandre i labyrintene, og med nydelig utsikt utover fjell og daler, faktisk var det mulig å se konturene av den joniske kysten ved Sibari. I tillegg fikk vi god tilskuerplass til nok en brann oppover ene fjellsiden.

Ruinene av Castello Normanno Svevo.

Morano Calabro, den nye byen.

Nå begynte vi å bli sultne, men som alltid skjer det i siestatiden når alt er stengt. Det nytter ikke å reise på tur uten niste, det skulle vi vel snart ha lært. Vi kjørte ned fra centro storico og kjørte gjennom Morano Calabro uten å finne noe åpent spisested, og fortsatte mot Castrovillari.

I en såpass stor by måtte vi vel finne noe, tenkte vi, men også der var det meste lukket. Til nød kunne vi ha fått gelato og noe å drikke.

Vi fant veien opp mot Autostradaen og kjørte nordover igjen. Ved første Autogrill stoppet vi og endelig, kl.17.30, fikk vi både toalettbesøk og gode, men relativt dyre, panini med frisk iste til. Da var vi rimelig tappet for krefter.

Med nytt mot satte vi kursen hjemover, tok av ved Galdo og kjørte over Lauria.

I Praia a Mare stoppet vi ved ristorante Saraceno og fikk en bedre middag sammen med en nydelig utsikt over Policastrobukta i solnedgang.

Solnedgang over Golfo di Policastro, sett fra ristorante Saraceno i Praia a Mare.

August og hjemreise.

Da går ferieoppholdet mot slutten, og de siste dagene tok vi det med ro. Hva annet kunne vi egentlig gjøre; det var så lite vann at vi nesten ikke fikk vasket oss ut. Å bade krevde også planlegging, for vi måtte jo kunne vaske av oss saltvannet.

Naboene under oss, som skulle gjøre opp for malinga Ivar utførte, var innom leiligheten sin en rask tur en gang i juli. Ellers har vi ikke sett noe til dem.

Vi spiste et godt måltid på bursdagen til Inger, og dagen etter pakka vi ut i bilen, klare for avreise. Siste kvelden var vi bortom il Fornaio og spiste pizza og en siste bomba con nutella. La oss tidlig og hvilte litt, før vi reiste fra Parco Roma kl. 02.25.

Reisa nordover gikk fint, og varme og trøtte ankom vi la Groletta i Affi, Verona, hvor vi skulle ha vår siste overnatting i Italia. La Groletta var en eneste stor grønn lunge. Kjempestas med svømmebasseng, og vi koste oss verre. Rommet var stort og svalt. Vi gikk ned og nøt en aperitivo før middag, ute på terrassen. Middagen var lett og god. Stille og rolig, det var kun oss og et bord til.

Neste morgen sto vi opp og gikk rett til bassenget for å få et friskt morgenbad før frokost. Deretter smakte det godt med en stor og hjemmelaget frokost. La Groletta er en stiftelse hvor de rehabiliterer syke folk tilbake i jobb, og i tillegg til å ha rom til leie og ristorante, driver de også med videreforedling av frukt og grønt til marmelade, pesto og andre produkter. Et deilig og rolig sted som vi ønsker å vende tilbake til.

Før vi satte nesa videre nordover, tok vi en stopp på shoppingsenteret i Affi. Joda, vi fant noe der også, blant annet god olivenolje. Et relativt stort senter med godt vareutvalg. Vi kom oss avgårde rundt kl. 11.00 og da var neste overnatting i Ulm i Sør-Tyskland, og deretter Schleswig i Nord-Tyskland. En fin ferie i ferien. Og vi kom oss hjem med Superspeed 2 fra Hirtshals til Larvik.